Hvordan skal vi forstå Bibelen?
Hvordan skal vi forstå Bibelen?
Kronikk trykket i Lister og Agder - av sogneprestene i Hægebostad/Eiken, Lyngdal og Feda/Fjotland
 

Det er en del uro i vår kirke for tiden, og i den forbindelse aktualiserer også spørsmålet seg: Hvordan skal man egentlig forstå Bibelen? Hvordan skal vi forholde oss til de ulike løfter, bud og formaninger som vi finner der?
Som prester i Den norske kirke opplever vi det som helt nødvendig å ha en grunnleggende tillit til Bibelens ord som et fundament og utgangspunkt for liv og tjeneste. Hvis jeg ikke kan ha tillit til at «ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105), blir det fort bare mine egne skrøpelige ord jeg forkynner.
Når det gjelder Det gamle testamentet (GT), er det tydelig at Jesus og apostlene forholdt seg til GT som Guds åpenbarte ord (Matt 5,17: «Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven og profetene!»). Denne åpenbaringen ble nytolket i lys av Kristushendelsen. GT er som en mosaikk av profetier og løfter som får sin oppfyllelse i Jesus og Det nye testamentet (NT). GT må derfor forstås og tolkes i lys av NT. F.eks. når det gjelder lovmaterialet er det vanlig å dele dette inn i 3 lag: Nasjonallovene for Israel og de kultiske renhetsforskriftene var tidsbestemte ordninger og gjelder ikke for kristne i dag. De allmenne lovene (f.eks. de 10 bud) er derimot fortsatt gjeldende som uttrykk for Guds gode vilje, selv om også disse må tolkes i lys av NT.
NT representerer vitnesbyrdet om Jesu liv og lære, slik det ble formidlet av Jesu apostler. Dette apostoliske vitnesbyrdet har alltid blitt forstått som det normative utgangspunktet for kirken, også før man hadde blitt enige om nøyaktig hvilke skrifter som kunne regnes som troverdige kilder i denne sammenhengen. Det er først på 300-tallet at kirken får et organisatorisk apparat som gjør det mulig å konsolidere seg slik at man kan enes bredt om dette. Likevel var konsensus om statusen til de fleste av NTs 27 skrifter allerede godt etablert ved slutten av det andre århundret. Kun enkelte av skriftene som var omdiskutert. For å endelig fastsette hvilke skrifter som skulle regnes som autoritativ hellig skrift i kirken var det enighet om noen sentrale kriterier:
1) Apostolisk: Skriftet måtte være skrevet av en apostel eller aposteldisippel.
2) Alder: Skrifter som hadde dukket opp først i det andre århundret ble avvist.
3) Utbredelse: Skriftet måtte være allment utbredt blant de kristne menighetene.
4) Læremessig innhold: Skriftets innhold måtte være i samsvar med apostolisk læretradisjon.
Bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig å enes om dette ved slutten av 300-tallet, var at dette i praksis handlet om en oppsummering og tydeliggjøring av en allerede 200 år gammel konsensus om hvilke skrifter som representerte det autentiske apostoliske vitnesbyrdet. Sammen med GT var disse skriftene bredt anerkjent som hellig skrift og dermed som det normative grunnlaget for kirkens tro og praksis. I siste instans hviler imidlertid Bibelens autoritet på Jesus selv. Han stadfester normativiteten til både GT («tro ikke at jeg er kommet for å oppheve…») og NT (Luk 10,16: «Den som hører dere hører meg»). I dag ser vi imidlertid at denne grunnleggende tilliten til Skriftens ord stadig rokkes på ulike måter. Vi vil i det følgende helt kort kommentere noen aktuelle spørsmål.
Hva med Paulus? Er hans ord like mye Guds ord som f.eks. evangeliene? Jesus overlot til sine apostler å formidle videre hans budskap: «Den som hører dere hører meg» (Luk 10,16. Jfr. også Matt 28,20). Dette kalles for den apostoliske autoritet og er helt grunnleggende for den kristne forståelsen av NT. Videre er det av avgjørende betydning at også Paulus ble anerkjent som apostel av de andre apostlene (Apg 15,4-12; 2 Pet 3,15). Paulus’ veiledning og formaninger har derfor alltid blitt anerkjent som en helt essensiell del av det apostoliske og normative grunnlaget for kirken.
Er NTs bud og formaninger forpliktende for oss i dag? NTs veiledning og bud når det gjelder kristen livsførsel har en viktig bakgrunn i hellighetslovene i GT: «Dere skal være hellige, for jeg Herren deres Gud er hellig!» (3 Mos 19,2). Jesus selv bekrefter dette og skjerper kravet om rett livsførsel ytterligere: «Dere har hørt det er sagt, men jeg sier dere…» (Matt 5,21-48); «Vær fullkomne, slik deres himmelske Far er fullkommen» (Matt 5,48). Dette handler på ingen måte om at de kristne er feilfrie, men Jesus løfter fram et ideal som vi skal få strekke oss etter. Denne holdningen får sin fortsettelse i NTs brevlitteratur. De kristne var renset og helliget gjennom dåpen, og skulle derfor også strekke seg etter å leve et sant og hellig liv, i etterfølgelse av Kristus selv. NTs mange bud og formaninger gir helt nødvendig og konkret veiledning til hvordan et kristent liv skal leves i praksis.
Tillit til at Guds bud er gode: Ikke alt i livet er enkelt. Mye er komplisert. Men vi kan likevel ha en grunnleggende tillit til at Gud har gode tanker for oss, og at de budene han har gitt oss, de er gode. De utfordrer oss, ja, men de er gode og bærer løfter om Guds velsignelse i seg.
Hva med de vanskelige ordene? Iblant kan Bibelens ord virke harde og uforståelige. Bibelens dunkle og gåtefulle ord speiler imidlertid et viktig aspekt ved Gud selv: han er en som vi ikke fullt ut forstår. Disse ordene stiller oss overfor den hellige Gud, den Gud som alltid er større enn våre begrensede tanker. I den liberale teologien kan man få inntrykk av at Guds hellighet blir nesten borte. Her er det ingenting som blir stående igjen og dirre. Det som man ikke liker kan man bare plukke bort, gjerne med henvisning til «fornuften» eller «magefølelsen». En slik strategi har imidlertid kirken alltid avvist. Et gammelt åndelig råd lyder: stol ikke altfor mye på dine egne tanker, for de kan lett bedra og forføre deg. Lytt heller med tillit til Bibelens ord. Og lytt til den åndelige veiledningen som finnes som en skatt i kirkens tradisjon.
Ikke alt i Bibelen er dunkelt og uklart. Et grunnleggende prinsipp er at Skriftens dunkle ord må tolkes i lys av de klare ord. Heldigvis er det mye i Bibelen som er klart og entydig. Om Bibelen taler klart og entydig i et gitt spørsmål har det alltid blitt forstått som normerende for kirkens tro og praksis. Det hører med til en økumenisk bekjennelse at kirken er «apostolisk» (jfr. Den nikenske trosbekjennelsen), dvs. at den er bundet av det apostoliske vitnesbyrdet i Skrift og bekjennelse.
Nåden: Avslutningsvis vil vi gjerne også si noe om hvordan begrepet nåde er å forstå i det bibelske budskapet. Nåden handler ikke om at Gud uten videre aksepterer våre liv akkurat slik de er, men at Guds Sønn dør for våre synder for å frelse oss. Problemet vårt er ikke at Bibelens formaninger er feilaktige eller utdaterte. Problemet vårt er snarere at vi gjerne vil ha både nåde og synd i samme pakke. Det er noe vi alle kan kjenne oss igjen i. Nåden handler imidlertid ikke om aksept for enhver livsstil, men om at vi hos Jesus kan få tilgivelse for våre synder og hjelp til stadig på nytt å vende om.
Gud har gitt oss Bibelens ord for å lede oss inn i det rike og livgivende felleskapet med Ham, i og gjennom Jesus Kristus selv. Han har gitt oss Bibelens veiledning fordi han vet at vi trenger den. Vi skal få ha en trygg tillit til det ordet han har gitt oss her. Som det står i ordspråkene: «Stol på Herren av hele ditt hjerte, og sett ikke lit til ditt vett!» (Ordsp 3,5).
Bernt Rune Sandrib, sokneprest Hægebostad og Eiken
Ragnhild Synnøve Lied, sokneprest i Lyngdal
Sverre Elgvin Lied, sokneprest i Feda og Fjotland




Del denne artikkel på e-post
25. september 2017 | Logg inn | Copyright 2017 Hægebostad Powered by Agrando